Om rasen

Godkjent av NKK: RASAiredaleterrierver1.pdf

Airedaleterrier

Airedaleterrieren er den ideelle allround-hund, som kombinerer terrierens beste egenskaper med den større hundens kvaliteter. Full av humør og lekelyst hele livet, evig nysgjerrig og frampå – og samtidig robust, selvstendig, uredd og et lojalt familiemedlem. Den har også ubegrensede bruksmuligheter innenfor både jakt og alle typer hundesport.

Som den største av de 33 terrierrasene blir airedalen kalt ”terriernes konge”. I tillegg til å være en hengiven familiehund og turkamerat, er den en flerbrukshund med mange unike egenskaper. Den har en sterk vilje og karakter, men er samtidig positiv og lærevillig. Pelsen røyter praktisk talt ikke ved rett stell, med lang pels minner airedalen mest om en koselig bamse.

Skadedyrjegeren

Airedaleterrieren har sin opprinnelse i dalen Aire i Yorkshire i England. Forløperen til vår rase ble brukt til å holde unna vannrotter, otere og andre skadedyr, og var ellers vanlig brukt av jegermestere og skogvoktere i distriktet.

Selv om airedaleterrieren som rase ikke går lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet, er det en viss mystikk rundt hvilke raser som ble krysset inn. Det skal ha vært folk av arbeiderklassen som skapte rasen, og de var etter sigende mer opptatt av egenskaper enn av å føre stamtavler.

Foruten ulike terriere, er otterhounden den eneste sikre hovedbidragsyteren. Otterhound bidro til størrelsen, den eminente luktesansen og den vannavstøtende pelsen. Motet og jaktegenskapene kom fra terrierne. Rasens unike temperament sies å være en kombinasjon av vennligheten fra otterhounden og gnisten fra terrierrasene. Den er kvikk, spenstig og utstråler energi.

Kjært barn med flere navn

Til å begynne med gikk rasen under ulike navn, som Waterside terrier og Bingley terrier. I 1883 fikk rasen for første gang egne utstillingsklasser under navnet airedaleterrier, og i 1886 ble den oppført i den britiske kennelklubben.

De neste årene ble det arbeidet iherdig med å videreutvikle og foredle rasen.  Den var allerede en flott og nyttig hund, men ble snart også anerkjent som familie- og selskapshund.

Tidlig på 1900-tallet var airedaleterrieren å finne i de fleste land i verden. På 1920-tallet var den faktisk den største rasen i USA, noe som nok også var en effekt av at den daværende presidenten, Warren Harding, hadde en airedaleterrier som ble litt av en kjendis.

Til Norge kom rasen i 1911, og det første valpekullet i landet ble registrert i 1914.

Krigshelt og brukshund

Tidlig i forrige århundre ble airedaleterrieren blant annet brukt av engelsk politi til å patruljere i havner og i jernbaneområder. Under første verdenskrig tjenestegjorde airedaleterriere som militærhunder, spesielt i den engelske hæren, og det finnes en rekke trykte beretninger om dens meritter og mot. Den gjorde oppdrag for Røde Kors ved å oppspore sårede, fraktet medisiner og utførte ordonanstjenester. 

Fortsatt er rasen ypperlig egnet som brukshund på forskjellige områder. I land som Tyskland og USA brukes airedaleterrieren langt mer enn i Norge både som bruks- og jakthund.

Her i Norge har vi blant annet hatt godkjent lavinehund og førerhund innen rasen. Like etter krigen deltok rasen med stor suksess i NM i hundespann. Den er en glad mottaker av lydighetstrening, og vi har sett den som deltaker på agilitystevner. Med sin styrke og intelligens kan den læres opp til det meste, og også sporsøk og kløv er ypperlige aktiviteter for en airedaleterrier. Det finnes også airedaleterriere i Norge som brukes i dyreassistert terapi.

Som utstillingshund er en veltrimmet og elegant airedaleterrier et flott skue. To ganger, i 1961 og 1986, har rasen blitt Best in Show på verdens største hundeutstilling, Crufts.

Humørspreder

En airedaleterrier er en hund med et herlig humør, alltid parat til lek og moro og til å være med på det som skjer. Den er utpreget sosial og imøtekommende, men samtidig med et visst vaktinstinkt på hjemmebane. Som familiemedlem er airedaleterrieren den ideelle hund, og den kan bli en super kamerat for barna såfremt de er vant til hverandre.

 

På typisk terriervis er airedalen en selvstendig personlighet som kan være vanskelig å kommandere og styre. Tvang og avstraffelse virker helt mot sin hensikt, og blir det for mye ensidig repetering kan airedalen lett kjede seg. Men gjennom motivering, lek og konsekvent håndtering er det knapt grenser for hva en airedale kan læres opp til.

En airedaleterrier kan tilpasse seg mange ulike miljøer og livssituasjoner. Den går vanligvis godt overens med andre hunder og er ingen bråkmaker, men vil heller ikke trekke seg hvis den blir utfordret. Den er ikke gneldrete av natur, hvis den bjeffer har den normalt en grunn.

Airedaleterrieren er en sporty hund som tåler godt med mosjon og aktivisering. Likevel er den flink til å innordne seg etter eierens aktivitetsnivå, og blir normalt ikke rastløs hvis den må ta det litt roligere en dag. 

Rasestandard

Airedaleterrieren skal være muskuløs, energisk og ganske kompakt i kroppen. Hannene er 58-61 cm i mankehøyde, tispene ca. 56-59 cm. Hodet skal være langt og edelt med knapt synlig stopp, øynene små, intense og mørke, mens ørene skal være relativt små, V-formede og båret langs kinnene. Pelsen skal være hard, tett og ru med strie dekkhår. Sadelen og oversiden av halen og nakken er svart eller grizzlet (gråmelert), mens resten av hunden er tan-farget (brun). Noen få hvite hår på brystet er tillatt.

Airedaleterrieren skal ha et skarpt uttrykk, raske bevegelser, på tærne av forventning ved den minste foranledning. Karakteren sees i øynenes uttrykk, ørebæring og rett oppstående hale. Den skal være utadvendt og selvsikker, vennlig, modig og intelligent. Alltid våken, ikke aggressiv, men fryktløs.

Pelsstell og helse

Airedaleterrieren er en trimmerase. Pelsen skal ikke klippes, da det vil føre til at den blir myk og mister glans og farge, i tillegg til lettere å trekke til seg vann og smuss. Til gjengjeld røyter den ikke ved rett stell. Airedalen har en dobbelpels med tett, stri dekkpels og et mykere lag med underull. Minst to ganger i året bør pelsen trimmes ned ved at dekkhårene nappes ut. Man kan også holde pelsen nede ved å nappe hver 4-6 uke. Uansett bør man jevnlig gre godt gjennom pelsen. Holdes pelsen kort, vil en underullskniv gjøre en god jobb med å fjerne myk ull.

Airedale Terrier Klubben holder kurs i trimming hvert halvår, og det finnes profesjonelle som tar imot hunder til trimming mot betaling.

Generelt er airedaleterrieren en sunn rase uten rasespesifikke helseplager. HD forekommer som hos de fleste større raser. Man skal også være oppmerksom på hudproblemer som våteksem, ofte som en følge fukt kombinert med mangelfullt pelsstell.

Utbredelse i Norge

Airedaleterrieren var på topp i popularitet i Norge på 60- og 70-tallet. Det høyeste registreringstallet var i 1973 med 321 nye avkom. I det siste har registreringstallene ligget på rundt 60 pr år, og det er om lag ti oppdrettere som har vært aktive de seinere årene.

--------------------

 


LITT HISTORIKK

Tidlig i forrige århundre ble Airedale Terrieren bl.a. brukt av engelsk politi på patrulje i havner og på jernbaneområder. I første verdenskrig tjenestegjorde Airedale Terrieren  i både den russiske og den engelske hæren. Den utførte oppdrag for Røde Kors - oppsporet sårede og gikk med beskjeder. Airedale Terrieren var ansett som en meget bra rapport og vakthund - faktisk ennå bedre enn Schæferen. I annen verdenskrig var den også aktivt med, men ble etter hvert erstattet med andre hunderaser.

AIREDALE  TERRIERENS  OPPRINNELSE 

Navnet kommer fra dalen Aire i Yorkshire i England.  I begynnelsen ble den også kalt Waterside Terrier og også for Bingley Terrier eller Working Terrier.

Forløperen til vår rase ble brukt til å holde rotter og andre skadedyr vekk fra gårdene og var vanlig brukt av jegermestere og skogvoktere i distriktet.  Denne hunden ble antagelig krysset med bl.a. Otterhund.

I siste halvdel av 1800-årene ble det arbeidet iherdig med å videreutvikle og foredle rasen.  Den var allerede en flott og nyttig hund og ble snart også anerkjent som familie- og selskapshund. Den kan allikevel, i våre dager, fremdeles sine gamle kunster. Får den anledning jakter den gjerne rotter eller ender - eller naboens katt! Den kan trenes opp som fuglehund, men dette er ikke vanlig i Norge.

Airedale Terrieren var i mange år den mest populære terrieren i Norge. I senere år har konkurransen blitt stor - mange "nye" raser har dukket opp - også mange terriere. Dette har dessverre ført til en nedgang i registreringstallene. 

Likevel - Airedale Terrieren er Terriernes Konge - den største - og den beste!
 

... MER HISTORIE

Den danske kapteinen Soya-Jensen, som var en av de første som begynte med oppdrett av Airedale Terriere i Norden, skrev i en bok på 20-tallet om rasen:

"Hvorfor har jeg valgt mig Airedale Terrieren frem for nogen anden Race?  Fordi jeg, der har et ikke helt ringe Kendskap til de forskellige Hunderacer, anser den for at være den bedste "all round" Hund der finnes. For det første er den et "Mandfolk", en stø og paalitelig Ven og Kammerat, og saa er den en saadan fornuftig og rolig og sindsligevægtig Hund, der kan lære alt, og som lønner sin Ejer med usvigelig Hengivenhed og Trofasthed. Mange Hunde har et smukt, hjertevarmende Blik, men jeg kan nu ikke staa for det Udtryk, der lyser ud af Airedalens mørke, gode Øjne."

Utgangspunktet for Airedale Terrieren kan på mange måter tas i den industrielle revolusjon som foregikk i England for 150 - 200 år siden. Man begynte å utnytte vannkraften, fabrikker vokste opp langs elvebreddene. Slik var det også i områdene i Yorkshire nord i England. Det oppsto mange arbeidersamfunn hvor inntekten ikke var all verden. For å spe på inntekten drev man forskjellige former for jakt; samt at veddemål og hundekamper, som var den tids "sport" også var populært. Til disse formålene benyttet man bl.a. hunder.

Man jaktet på forskjellige typer vilt og det ble drevet fiske. Et av dyrene som vanskeliggjorde jakten var oteren, og selv om hundekamper var blitt forbudt i England i 1835, foregikk slike kamper med veddemål fortsatt utstrakt. Folkene i Yorkshire-området følte behov for en hund som kunne hjelpe dem med alt dette. Ideelt sett burde man hatt flere hunder, men økonomien den gang tillot ikke slik luksus. Etter hvert er det blitt mange myter om hvordan denne rasen ble til som man mente var best egnet til disse formålene.

I ettertid kan det sien at "skaperne" av Airedale Terrieren hadde en suksess som gikk langt utover hva noen kunne ha forestilt seg. De skapte nemlig en rase med en rekke sjeldne talenter, dyktig på et uttall av områder og med en helt spesiell karakter. Dette og det faktum at Airedale Terrieren er en rase som er "lagd" av mennesker, er omtrent det eneste man med 100% sikkerhet kan enes om. Resten, eller mye av det resterende, blir utstrakt gjettverk.

Selv om Airedale Terrieren som rase ikke går lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet, er rasens opprinnelse omgitt av diskusjoner og spekulasjoner, og nemlig også en viss romantikk. I flere bøker skrives det nesten om "hemmelige" prosesser - og man tenker straks på noe som har et skjær av lysskyhet over seg.

Men realitetene er nok litt annerledes. For selv om skapelsen var hemmelig, så skyldes dette kanskje mer at rasen, som sagt, ble skapt av den vanlige arbeiderklassen. Disse menneskene var mer opptatt av funksjonalitet enn skjønnhet. Detaljene - eller stamtavlene - ble ikke ført som de kanskje burde, og det er derfor godt mulig at en mengde raser har vært inne i bildet. Det eneste som er 100% sikkert, er at Oterhunden var en hovedbidragsyter til den nye rasen.

Oterhunden skulle fremskaffe den rette størrelsen, den skulle skaffe en "bedre nese", den skulle gi en pels som var vannavstøtende og den skulle gi en hund som hadde en affinitet til å ville arbeide i vann. Oterhunden kan nok være tøff nok på sin måte, men når det gjaldt motet og jaktegenskapene til Airedale Terrieren, er det komponenter fra terrierblandingene som har brakt dette inn. Oterhund og bidrag fra terriere ville dermed også kunne gi en hund som bedre ville kunne være i stand til å takle større typer vilt. Holland Buckley, som var en av de store ekspertene på rasen, hevder at den virkelige og betydningsfulle krysningen med oterhund ble gjort i 1853 nær Bradford. 

Men det er når terrierne og de andre komponentene skal avklares, at tingene blir forvirrende. Ekspertene - ut fra logikk og genetikk - sier at terrierbakgrunnen må komme fra den lille strihårede Black & Tan Terrieren. Og mange navn er brukt på disse: Broken Coated Working Terrier, Old English Black and tan Terrier osv. I det hele tatt har det vært spekulert rundt ganske mange av dagens kjente terrierraser når det gjelder "innblanding".

Det som er sikkert, er at man hadde fått avlet frem en flerbrukshund med mange unike egenskaper. I begynnelsen ble den hetende Waterside Terrier, for så en periode å gå under betegnelsen Bingley Terrier, men ingen likte helt disse navnene, og man havnet til slutt ved navnet Airedale Terrier. Første gangen man så rasen på utstilling under dette navnet var i 1883, og første gang rasen var oppført i den britiske kennelklubbens Stud Book var i 1886. I 1891 kunne man så kåre rasens første offisielle champion, som var Newbold Test. Rasen fikk selvfølgelig også sin første offisielle standard. Den britiske standarden er også en av de få som trekker inn dette med hvor viktig temperament er, for dette er en av rasens unike ting: Den har beholdt vennligheten fra Oterhunden, men den har beholdt gnisten fra de andre terrierrasene. Noen har ganske riktig betegnet Airedale Terrieren som en "jernneve i en fløyelshanske".

Innen enkelte andre terrierraser har det vært hevdet at Airedale Terrieren er for stor til å være en terrier, ikke minst p.g.a. dette at den ikke kan "go to earth". Om den ikke har kunnet akkurat dette, har den bevist at den er en terrier til fulle, noe ikke minst betegnelsen "Terriernes Konge", skulle bekrefte.

Etter som tiden gikk, fikk rasen utbredelse over hele England. Den ble ikke lenger bare brukshunden den opprinnelig var tenkt som. Det ble som utstillings- og familiehund den ble mest kjent etter hvert som årene gikk. I begynnelsen av 1900-tallet var rasen blitt så populær at den fikk utbredelse til de fleste land i verden. På 1920-tallet var den faktisk den største rasen i USA, noe som nok i særlig grad skyldtes at daværende president Harding hadde en Airedale Terrier. Til Norge kom den i 1911, og her ble det første valpekullet registrert i 1914.

Imidlertid har rasen fra tid til annen hatt sin renessanse som brukshund på forskjellige områder, og som mange entusiaster fortsatt mener den er ypperlig egnet til. De bruksområdene det er blitt mest kjent på, er kanskje som vakt-, politi og militærhund rundt den 1. verdenskrig. Spesielt brukte britene den i stor utstrekning og det finnes en rekke trykte beretninger om dens meritter og mot.  Det er særlig den kjente britiske hundetreneren oberst Richardson som i flere av sine kjente bøker har skrevet om Airedale Terriere og de unike mulighetene rasen egentlig har. 

I dag vet vi at i bl.a. Tyskland og i USA brukes Airedale Terrieren langt mer enn i Norge, både som bruks- og jakthund. Her i Norge har vi bl.a. hatt godkjent lavinehund og førerhund innen rasen de seneste årene. Like etter krigen deltok rasen med stor suksess o norgesmesterskapene i hundespann. Og dens "rykte" om at den ikke kan brukes som lydighetshund, kan avkreftes ved at det også har vært en lydighetschampion i rasen for noen år siden. Ellers har vi sett den som deltager på agilitystevner de siste årene. Med sin styrke og intelligens kan den læres opp til det meste, og sporsøk, kløv og hundespann er ypperlige aktiviteter for en Airedale Terrier.

Rasen er ikke spesielt stor når det gjelder registreringstall i Norge i dag. I 1996 ble det registrert 60 nye valper. Det høyeste registreringstallet i Norge hadde man i 1973 med 321 hunder. Innen rasen finnes det i dag 10-12 oppdrettere, på utstillinger gjerne 10-20 deltagere. I utstillingsringen hevder rasen seg ofte godt blant de totalt 28 forskjellige terrierrasene, og den kan skilte med en rekke gruppeseire de siste årene.

 

Postboks 90, Økern, 0508 Oslo

(+47) 97 47 49 44