Om airedale terrieren

Airedale terrieren, kalt «terriernes konge», er den ideelle allround-hund. Den kombinerer terrierens beste egenskaper med den større hundens kvaliteter. Full av humør og lekelyst hele livet, og samtidig robust, selvstendig, uredd og et lojalt familiemedlem. Den har også ubegrensede bruksmuligheter innenfor alle typer hundesport og jakt.

Klikk her for å lese rasestandarden for airedale terrier

Historikk
Airedale terrieren har sin opprinnelse i dalen Aire i Yorkshire i England rundt midten av 1800-tallet. Forløperen til rasen ble brukt til å jakte på vannrotter, otere og andre skadedyr. Den ble krysset fram av flere raser, med ulike terriere og otterhounden som sannsynlige hovedingredienser.

I 1883 fikk rasen for første gang egne utstillingsklasser i England under navnet airedale terrier, og i 1886 ble den oppført i den britiske kennelklubben. De neste årene ble det arbeidet iherdig med å videreutvikle og foredle rasen.

Til Norge kom rasen i 1911. Det første valpekullet i landet ble registrert i 1914. Rasen ble populær på 60- og 70-tallet, med 321 nye avkom i 1973 som det høyeste registreringstallet gjennom tidene. I dag ligger registreringstallene på rundt 50-60 pr år, og det er om lag ti oppdrettere som har vært aktive de seinere årene.

Egenskaper og bruksområder

Airedale terrieren er en hund med et herlig humør, alltid parat til lek og moro. Den er sosial og imøtekommende, men har samtidig et visst vaktinstinkt på hjemmebane. Som familiemedlem er airedale terrieren den ideelle hund, og den kan bli en super kamerat for barna.

Airedale terrieren har en sterk vilje og karakter, men er samtidig positiv og lærevillig og trives med å få oppgaver.

Dette er en allsidig rase som gjennom historien har vært brukt som patruljehund i politiet, militærhund og sanitetshund. Dens egenskaper som brukshund er godt dokumentert, ikke minst som fryktløs tjenestehund gjennom to verdenskriger. I land som Tyskland og USA brukes airedale terrieren både som bruks- og jakthund i større utstrekning enn i Norge.

Med noen unntak avles rasen først og fremst som hobby-/familiehund i Norge i dag. Antallet valpekjøpere som primært er interessert i airedale terrieren som brukshund er beskjedent, i likhet med de rendyrket utstillingsinteresserte. Det er rasens egenskaper som allround- og familiehund de fleste oppdrettere har som mål å dyrke.

Mange vil likevel hevde at airedale terrieren har mye av sine opprinnelige egenskaper i behold for dem som vet å dyrke dem. Her i Norge har vi blant annet hatt godkjent lavinehund og førerhund innen rasen. Like etter krigen deltok rasen med stor suksess i NM i hundespann. Lydighetstrening, sporsøk og kløv er ypperlige aktiviteter for en airedale terrier. Det finnes i dag airedales i Norge som brukes i dyreassistert terapi, som godkjent ettersøkshund og som deltakere i hundesporten lydighet, for å nevne noen eksempler.

Utseende, pelsstell og helse

Airedale terrieren er den største av terrierrasene med en mankehøyde på 58-61 cm for hanner og 56-59 cm for tisper. Den har en svart eller gråmelert sadel over ryggen, mens fargen for øvrig er brun (tan).

Airedale terrieren er en trimmerase. Det betyr at pelsen skal nappes og ikke klippes, da det vil føre til at den blir myk og mister glans og farge, i tillegg til at den lettere vil trekke til seg vann og smuss. Til gjengjeld røyter den ikke ved rett stell. Den har en dobbelpels med tett, stri dekkpels og et mykere lag med underull. Minst to ganger i året bør pelsen trimmes ned ved at dekkhårene nappes ut. Man kan også holde pelsen nede ved å nappe hver 4-6 uke. Uansett bør man jevnlig gre godt gjennom pelsen. Holdes pelsen kort, vil en underullskniv gjøre en god jobb med å fjerne myk ull.

Rasegruppen for Airedale terrier holder jevnlige kurs i trimming på ulike steder i landet. Det finnes også profesjonelle som tar imot hunder til trimming mot betaling. Her må man passe på å benytte fagfolk som faktisk trimmer og ikke klipper. En oversikt over trimmere kan du finne her på airedale-hjemmesiden.

Generelt er Airedale terrieren en sunn rase uten rasespesifikke helseplager. HD forekommer, som hos de fleste større raser. Man skal også være oppmerksom på hudproblemer som våteksem, ofte som følge av fukt kombinert med mangelfullt pelsstell.