Rasens historie

Bull terrierens historie

I 1862, på en hundeutstilling i London, ble det vist frem en melkehvit bulldog/terriertispe, hvis navn var Puss. Puss hadde ett lengre hode og renere linjer enn sine konkurrenter, og hun vakte usedvanlig stor oppmerksomhet. Puss var eiet og oppdrettet av James Hinks, en dyre- og hundehandler fra Birmingham, og da Hinks en tid senere viste frem den melkehvite "Madman", var rasens suksess sikret. Hvite bull terriere ble brått "Londons Dog of Fashion", og etterspørselen ville ingen ende ta. Hundene ble kalt "white cavaliers" og "a gentlemans companion," og var uten tvil et av datidens store statussymboler (Harris 98).

James Hinks voktet levebrødet sitt godt. Når det gjaldt de hvite bull terrierenes forfedre, holdt han tann for tunge, oppskriften til suksessen ville han ikke slippe ut, og det er derfor ganske uklart hvilke raser som ble krysset inn. Spekulasjonene har vært mange, og både mynder og pointer er nevnt, uten at noen vet det sikkert. Men siden han var en kjent oppdretter av hvit engelsk bulldog og hvit engelsk terrier (nå utdødd), er det ingen tvil om at disse to rasene ligger bak. Senere har hans sønn, mange år etter Hinks' død, røpet at faren også "var innom" dalmatiner.

Det er ikke bare Hinks' og hans samarbeidspartneres (for det meste oppdrettere fra samme nabolag) hemmelighetskremmeri som har gjort det vanskelig å finne ut av bull terrierens fortid. Den mildt ut sagt lettvinte registreringen som ble foretatt på den tiden har også gjort sitt. Prefix og/eller oppdretters navn ble sjeldent brukt. Hundene het stort sett det samme, sønn ble oppkalt etter far, datter etter mor - hvis oppdretterne i det hele tatt tok seg bryet med å registrere tispene sine. I The Kennel Club's første reg. bok finner man ikke mindre enn 12 Madman og 5 Puss (Harris 98).

På den tiden begynte engelskmennene å interessere seg for "pets" og/eller "prize dogs", et resultat av de stadig oftere arrangerte hundeutstillingene. En hund var ikke lengre bare ett nyttedyr, den fikk egenverdi, og Hinks, som hadde teft for forretninger, var raskt ute med å tilpasse seg markedet. Etterspørselen var voldsom, og den kom i første rekke fra middelklassen, fra mennesker som ville ha en hund de med stolthet kunne vise frem for dens stil, eleganse og skjønnhet. Bull terriere er et produkt av sin tid - hundeutstillingenes barndom - og Hinks` melkehvite bull terriere har i realiteten vært oppdrettet som familie og utstillingshunder i 135 år, noe som fra første stund viste seg å passe temperamentet deres godt.

I utstillingsringen ble de fargede bull terrierene fortrengt av de hvite, og hvitt - uten noen flekker - ble etter hvert det eneste riktige og godtagbare. Temaet var av så alvorlig karakter, at da Young Victor - en på den tiden uovertruffen bull terrier og en fremragende avlshund - vant 1. pris på en utstilling i Hull i 1875, ble han forgiftet av en rasende motstander av fargede bull terriere, fordi Young Victor hadde en farget flekk over et øye. I 1878 ble det slått fast at den eneste korrekte fargen hos bull terrieren var hvit, og da helt hvit. I 1876 ble en bull terrier av vanlig størrelse kåret til champion for første gang - hunden het Tarquin, og var en sønn av den samme Young Victor (Harris 98).

I 1895 ble det forbudt ved lov å ørekupére hunder, og bull terrierens popularitet sank brått. BTC forandret standarden, nå skulle bull terrieren ha stående ører. (I USA, der det tidlig ble importert en rekke bull terriere fra England, ble ikke kupérte ører tatt ut av standarden før i 1956).

Men takket være geniale og energiske oppdrettere, reiste bull terrieren seg igjen, og kom tilbake med full tyngde.

Striden mellom fargeentusiastene og de som ville ha rent hvitt, varte i mange tiår, og var svært bitter. Selv om det nå ble godtatt fargede flekker på bull terrierens hode, var det å godta farge å gå altfor langt. The Bull Terrier Club (BTC), som ble stiftet i 1887, godtok ikke fargede bull terriere før i 1950.

I 1919 tok den brindle Bing Boy, til tross for massiv kritikk fra the BTC, CC (cert.) som den første fargede bull terrier noensinne. Flere oppdrettere begynte nå å vise interesse for den fargede varianten, og i 1927 kjøpte Miss "D" Montague Johnstone den brindle Sher Fustian. "D" gjorde et veddemål om at hun innen ti år skulle klare å oppdrette en farget champion. Og det klarte hun, - med sin røde Ch. Romany Rhinestone, født i 1936. I 1945 ble Meg Williams med i kennelen, og de to drev med stor suksess oppdrett av fargede hunder helt frem til 1980. Romany-hundene er verdensberømte. Med dem gjorde de fargede bull terrierene et voldsomt byks fremover, og deres blod ligger bak samtlige av dagens fargede vinnere. (Harris 98)

Raymond Oppenheimers helhvite Mr. McGuffin, Trophy-winner i 1939, vakte stor oppmerksomhet, og siden gikk Oppenheimer fra suksess til suksess. Da han under 2. verdenskrig inngikk samarbeide med Eva Weatherhill (Souperlative), ble rasen brakt mot nye høyder, og de to dominerte avlen i nærmere 50 år. Det var også Oppenheimer og kretsen rundt ham som sørget for at de fargede hundene ble tatt inn i det gode selskap, og fikk gjennomslag for sitt syn hos the BTC i 1950 (Harris 98).